GEOLOGISK BESKRIVELSE AV OPPDALSFELTET

 

Utdrag av en forelesning av Sverre Teveldal våren 1967, og en geologisk omvisning ved Per Holmsen sommeren 1967.

 

B.  DEN ”NYE” TID .

 

Vi vet ikke stort om hva som egentlig skjedde til å begynne med. Vi vet bare at Norge er begrenset ut mot bankene på kontinentalsokkelen av store forkastninger, og at det utenfor forkastningene ligger Mesozoiske lag og sannsynligvis også Tertiære lag. Vi vet også at den Skandinaviske halvøy er blitt hevet opp som en skråstillet plate, høyest i vest mot de store kystforkastningene. Ved å studere landskapsformene, og da selve storformene, lar det seg gjøre å rekonstruere noen trekk som kan kaste litt lys over hva som har foregått. Det finnes enkelte fjelltopper, noen rester av et platå, slik som på Midtre Gjevilvasskammen og på Neådalsnota. Andre steder i landet finnes lignende platårester. Hvis dette platået er det samme, ligger det høyest i vest, og der er også de høyeste fjellene ofte bevart. Kalken ved Sunndalsøra er omtrent den høyeste fjelltoppen i Sunndalen. Meget må være fjernet fra toppen av kalken, så platået som engang må ha eksistert må ha ligget betydelig høyere.

Foruten disse bitte små platårestene, finner vi mange steder, i praksis nesten over alt i fjelltraktene, rester av en yngre flate, som ikke er platåformet, men er mer rundet og jevn. Overflaten av deler av Blåhø, Soløyfjellet, og mange andre av fjellene i Oppdal viser en slik bølgende overflate, den såkalte Palæriske (gamle) overflate. Den står i skarp kontrast mot de høye stup, de innskårete brebotner og kammer, som representerer en ennå yngre erosjonsflate, nemlig den som er formet av botnbreenes og innlandsisens virkning, i flere tidsavsnitt av

Kvartærtiden.

La oss stanse litt ved den gamle platåflate, eller rettere sagt restene den. Hvordan kunne så meget fast fjell bli fjernet fra de mellomliggende områder? Det har vært påstått at det var isen som fjernet alt sammen, og at alt sammen har skjedd i Kvartærtiden. Men det er noe som ikke helt stemmer her: det er gjort tallrike beregninger over den fart som isen graver seg ned i fast fjell på steder hvor underlaget er jevnt og hvor det ikke er noen utpreget isbre. Det er forsøkt gjort beregninger fra de kontinenter hvor det ligger is over lignende harde og faste bergarter som i Norge, og fra Norge selv. Disse beregningene gir som resultat at isen ikke fjerner mer enn gjennomsnittlig (Jostedalsbreens totale område) 0,1 mm/år. Nå skyldes en vesentlig del av dette beløp dalbreene som renner ned fra platået, på de steder hvor isen strømmer med særlig fart. Det ville kreve fra 1 million til 10 millioner år for å grave seg ned tusen meter i fjellet som et gjennomsnitt. Vi ser med en gang at hele Kvartærtiden ikke er nok til å fjerne slike fjellmasser. For å erodere hurtigere måtte klimaet være et helt annet enn det som hersket under Kvartærtiden, idet de måtte foregå en langt hurtigere forvitring (kjemisk forvitring) av bergartene. Det er kjent at Tertiærtiden bød på et langt varmere klima enn Kvartærtiden. på Svalbard hadde vi den gang tropisk vegetasjon, og i Mellom-Europa er avleiringer fra flere av Tertiærtidens epoker kjent som viser et rent tropeklima. Under et slikt varmt klima foregår den kjemiske forvitring så uhyre meget hurtigere enn vårt kjølige klima, i virkelighet så fort at det kommer opp i tall av størrelsesorden 1 cm/år. Det kan monne.

Derfor er det nokså rimelig at den store hevning av den Skandinaviske halvøy begynte allerede i Tertiærtiden, og at det varme klima medførte en rask forvitring av bergartene, slik at da istiden kom, kunne isen feie bort løse materiale som var dannet med største letthet.

For rundt regnet 1 million år siden inntraff en meget vesentlig klimaforandring på Jorden. Det er mulig at klimaendringen begynte

noe tidligere. Ganske raskt forandret dyrelivet seg både i havet og på land. I en rekke geologiske profiler i flere verdensdeler opptrer nye former som er tilpasset til et kaldere klima, og eldre varmeelskende former dør ut ganske snart. Det gjelder også plantelivet. Det ser ut til at klimasonene forskjøv seg mot ekvator, og ved ekvator selv ble det også kaldere. På nordlige og sydlige breddegrader, og i store høyder på sydlige breddegrader bredte isbreer seg utover, og i Nordamerika og i Skandinavia, England og deler av Tyskland, Polen og Øst-Europa bredte innlandsisen seg sammenhengende utover, på en måte som illustreres best av Grønland og Antarktis i dag.

Det kom flere istider, avløst av varmere perioder da innlandsisen forsvant, og klimaet ble endog litt varmere enn det er i dag. Hvor mange slike nedisningsperioder som har forekommet i Kvartærtiden er usikkert. Men det er sikkert at det minst har forekommet fire store hovednedisninger i både Europa og Amerika, men jo mer dette studeres, desto mer viser det seg at hver av disse igjen kan deles i flere. Hele det totale bilde synes å vise at Kvartærtiden (som er definert ved den store klimaendringen, slik det har gitt seg utslag i fossilene) begynte med en rekke små nedisninger, og at den første virkelige store istid kom for ca. 600.000 Ar siden.

 

Siden har klimaet svinget raskt mange ganger. Selve nedisningene synes å ha vart kortere tid enn man tidligere antok, idet det også under de tider som man regnet for rene istider har forekommet isfrie perioder innimellom.

Den siste store istid varte til for temmelig nøyaktig 10.000 år siden. Det blir ikke så svært langt tilbake før historisk tid, og

vi kan kanskje ha en svak anelse om hva dette tidsrom i virkeligheten dreier seg om (i motsetning til de geologiske tidsrom ellers). På dette tidspunkt av Jordens historie var Norge ennå for det meste dekket av is, men kysten og lavere deler av Vestlandet var blitt isfrie. Fra innlandsisen rant store isbreer ut gjennom hoveddalene og nådde havet inne i fjordene eller nederst i dalene. En rekke lokale isbreer lå ute på øyene, og enkelte av dem nådde også havet. I Sunndalen tror vi at isen nådde omtrent til Gikling i form av en stor isbre som rant ut fra innlandsisen ved Kongsvoll i ca. 600 meters tykkelse ned gjennom Drivdalen, hvor den opptok mindre tilløp fra øst og vest. Ved Oppdal fylte dalen til ca. 1200 m.o.h. og dekket hele dalen nordover forbi Fagerhaug til omtrent denne høyde. Ved Jenstad i Sunndalen fylte breen hele dalgropen innover til Røymoen og minst så høyt opp som til Middagshjellen ovenfor Jenstad. Dindalen var fylt av en isrest som lå igjen i Veggvatnet. Både Gjevilvassdalen og Storlidalen var isfylt til over nåværende tregrense.

Det er fra den siste istid at vi har nær sagt de eneste tydelige spor i Norge på at landet har vært dekket av is, men så er de også svært tydelige. Det er fra Alpene og i Mellom-Europa at man har kunnet finne ut dette om de fire store istidene og den siste har fått navnet Wurmistiden.

Omtrent alt løsmateriale i Norge og i Oppdal i sin helhet er avsatt av isen under siste istid eller av smeltevannet under isavsmeltningen. En del av materialet er også blitt omleiret og flyttet etterpå av skred og rennende vann. Mens isen var på sitt tykkeste må den ha dekket selv de høyeste topper og glidd nordvestover opp gjennom Gjevilvassdalen og Storlidalen. En mengde steinblokker er blitt ført fra Oppdal og Vognill ut i Gjevilvassdalen og disse blokkene er så lett gjenkjennelig at det er umulig å ta feil av dem. Senere da isen var tynnet ut, ble isen i sidedalene liggende som i blindtarmer i disse dalene, som "død" is antakelig, mens isstrømmen fant veien ned gjennom Sunndalen. Og blokker fra Oppdal er derfor ikke sjelden å finne der også. Dalen nordover mot Fagerhaug er mer oppfylt av lokalt materiale eller slikt som er kommet ned fra fjellene omkring Langvellas dal, fordi dalens lengderetning går så temmelig nøyaktig på tvers av isbevegelsens hovedretning. Mot slutten ble isen derfor liggende i denne dalen uten særlig bevegelse, og smeltevannet avsatte en mengde sorter grus og sand inn mot iskanten i mange trinn eller stadier. Det drives noen store grustak i dag på disse smeltevannsavsetningene, i området nordover mot Bjørnsvatnet.

En hel del detaljer vedrørende morene-avsetningene og smeltevannsavsetningene kan studeres i marken uten særlig problem.

 

Men det er et annet trekk av Kvartærtidens spor i landskapet som kan trenge mer omtale. Det gjelder de gamle dal- og elvesystemene. Landskapet i Oppdal og Sunndal kan nemlig fortelle oss noe om hva som har foregått lenger tilbake i Kvartærtiden enn under siste istid.

Det er kanskje flere som har lagt merke til at Driva svinger bratt mot vest i Oppdal, mens dalen egentlig fortsetter mot nordøst forbi Oppdal.

Den første som ble oppmerksom på at vårt område bærer spor etter et gammelt elve- og dalsystem, meget forskjellig fra det nåværende, var en britisk geograf som het Barrett, han var her omkring århundreskiftet. Han så at sidedalene til Driva og Sunndalen dannet et mothake-mønster, eller fiskekrok-mønster, og trakk den slutning at disse sidedalene engang har vært tilløp til et elve- og dalsystem med sitt hovedvannskille mye lenger vest, omtrent ved Sunndalsøra. Det gamle dalsystemet hadde sitt løp nordøstover mot Berkåk, videre gjennom Soknedalen, Gauldalen og til havet ved Trondheim. Derav trakk han den slutning at Driva senere må ha brutt igjennom det gamle vannskillet og innfanget de gamle sidedaler. Hvis vi ser på retningen til noen av sidedalene: Åmotsdalen, Dindalen, Vinstradalen, Gjevilvassdalen og Storlidalen ser en umiddelbart at det har noe for seg. Om vi reiser opp til Røymoen i Havsåsgrenda, der hvor Gjeitådalen kommer fra sydvest og møter Grøvudalen, ser vi den gamle dalen fortsetter forbi Veggvatnet og gjennom Dindalen i retning mot Oppdal.

Men hvordan har elvene kunnet grave igjennom et vannskille?, vannet kan jo ikke renne mot bakke. Og med disse spesielle modifikasjonene som gjelder vannet i en tunnel under trykk, kan vi være enige i dette. Vi far nok ta isen til hjelp for a forklare dette. Is kan sperre inne vannsystem eller lede det en annen vei.

Under istiden, og vi kan gjerne si i flertall, lå breakulen, innlandsisens høyeste punkt, lengre i sydøst enn det nåværende vannskille. Under siste istid la det omtrent ved Storelvdal i Glåmdalen. Fra breakulen rant breen ut til begge sider, for i motsetning til vann kan is renne mot bakke, nemlig den vei breoverflaten heller. Oppover Folldal, eller rettere sagt parallelt med Folldalen, men i motsatt retning, rant innlandsisen nordvestover, over vannskillet og videre ned Drivdalen og Sunndalen eller langs denne retning mot havet. En mengde steintyper som finnes i fast fjell i Østerdalene er på denne mate ført mot nordvest mot bakke over Trøndelag. Mens vannet ikke godt kan grave sa meget på selve vannskillet mellom to elver, (for det er jo ikke stor vannføring på selve vannskillet), kan isen gjøre det når den renner tvers over det: den kan senke vannskillet ved å høvle det ned. Det samme kunne bli hjulpet til av det smeltevannet som tidvis rant tvers over vannskillet, fra omradet mellom breakulen og vannskillet. I virkeligheten var det nemlig slik at selve innlandsisen dannet vannskillet under avsmeltningstiden, og dette isbetingete vannskillet lå altså så langt syd som Storelvdal.

 

Det ble mye vann som rant over vannskillet, ikke bare forbi Kongsvoll, men også over Kvikneskogen og over Rugldalen ved Røros. Ikke samtidig alle disse steder (det er en rekke mindre vannskiller imellom), men suksessivt etter som isen smeltet og blottla stadig de lavere vannskillene østover. Både alt vannet som oppstod ved isens smeltning, og dessuten årstider med sommernedbør i form av regn fra et samleområde så stort som hele Trøndelag, eller halve Hedmark fylke.

Det er ingen grunn til a tro at det bare var under siste istid at vannskillet lå så langt sydøst for det nåværende. Mindre forandringer kan tenkes, men hvis vi studerer moreneavsetningene fra de eldre istider i Nord-Tyskland, finner vi der nede en mengde steinmateriale som er ført dit fra områder i Sverige, og de er ordnet på en slik måte at vi kan trekke den slutning at også under tidligere istider lå isskillene langt øst for det nåværende hovedvannskille på den Skandinaviske halvøy. Under maksimum av nedising lå isskillet så langt øst som over den Botniske viken. Enkelte blokkstudier i sør- Østerdalen tyder også på at isskillet, i en tidligere nedisningsperiode enn den siste istid, lå enda meget lengre i sydøst enn Storelvdal.

Vi har nu ikke lenger noen vanskelighet med å forestille oss at den gang, langt tilbake i Kvartærtiden, da det gamle vannskillet lå ved Sunndalsøra, ville datidens innlandsis kunne erodere seg ned og senke selve vannskillet. Smeltevannet under flere avsmeltningstider kunne utdype det videre og grave seg tilbake, slik som elver alltid utdyper sitt elveløp bakover i forhold til strømretningen. Vi har dermed funnet en mekanisme som evner a flytte vannskille.

Det gamle hovedvassdrag som opptok i seg avløpene fra hele den nåværende Drivas nedslagsfelt hadde først sitt utløp i Ilsvika i Trondheim, senere trolig i Gulosen sammen med Gaulas nåværende utløp. Da rant vannet fra Driva gjennom Soknedalen. Trolig måtte det en ny istid til for å flytte dette utløpet, enten i form av is som stengte det gamle utløp forbi Heimdal til Ilsvika, eller i form av store morenemasser som ledet elven til sitt nye løp.

På et senere tidspunkt fant den gamle Driva sitt løp gjennom Orkdalen, og det skal vel ikke så meget til for å tenke seg at isen (en følgende istid) kunne grave seg ned gjennom et gammelt vannskille denne vei. Men det er minst to stadier i dette Orkla­dalføret. Det eldste går forbi Løkken Verk, som ligger i en gjennomgående dal, mye høyere enn den nåværende Orkdalen. Det neste stadium er den nåværende Orkdalen, og nå er det vel ikke lenger så vanskelig å skimte hvorfor Drivas dalføre fortsetter forbi Fagerhaug mot Orkla.

Hvor mange istider, små og store, det var i Kvartærtiden, vet vi i grunnen ikke. Men vi har hatt flere enn nødvendig for a forklare både de forandringene som nå er omtalt, og de følgende. Når Driva brøt for godt gjennom mot Sunndalsøra vet vi ikke, men det må ha vært relativt sent i Kvartærtiden. Antakelig brøt den ikke igjennom i løpet av en eneste istid. Det synes vel mer sannsynlig at flyttingen av vannskillet fra Sunndalsøra (eller kanskje enda lenger vest?) til Hjerkinn skjedde i flere trinn, og at elvene i de mellomliggende isfrie interglasialtider utdypet sine løp og grov seg tilbake på samme måte som Driva gjør i dag.

 

Det er i Oppdal mulig å se litt nærmere på hvorledes Driva eroderer i dag, hvis vi drar ned til Ishol bru. Der vil vi se hvordan elven går gjennom jettegryter, og bare siden istiden har elven gravd seg 10-20 meter ned i fast fjell (gneis, basalgneis). Bare elven fører nok "slipemateriale" i form av grus og stein, som den gjør under flom, foregår elveerosjonen, den viktigste av alle geologiske nedbrytende prosesser, med en hastighet som er målbar selv med en menneskelig tidsmålestokk: Om vi går ut ifra at den indre canyon er 20 meter dyp, og at den idet vesentlige er skåret ned i løpet av 10.000 år, betyr det en erosjonshastighet av den anselige størrelsesorden 2 millimeter pr år, i gjennomsnitt, og det i en så vidt hard og seig bergart som gneis.

 

------------------------------

 

SLUTTORD

 

Det har vært sagt om Grand Canyon i Arizona, som vel er den mest berømte geologiske lokalitet i Verden, hvor Coloradoelven har skåret seg en ca. 1.700 meters dyp kløft gjennom en geologisk lagrekke fra Pre-Kambrium til Trias-Jura, at den er en lærebok i geologi, men hvor tross alt de fleste bladene er borte. I ennå sterkere grad er dette tilfelle med Oppdalsfeltet: det er nesten bare permene igjen. De ting som kan iakttas i Oppdal har foregått i korte avsnitt av den geologiske historie, og det meste er bare spredte fragmenter. det minner mest om et gammelt puslespill hvor nesten alle brikkene mangler. Å rekonstruere hele bildet er derfor ganske umulig ved hjelp av så få brikker. Det er imidlertid gjort forsøk på å stille sammen de få brikkene som finnes, og å utfylle det mellomrom som mangler ved hjelp av litt fantasi kombinert med en viss kjennskap til den teknikk som brukes ved å løse slike puslespill. Vi vet at det er mange spørsmål som ikke er berørt idet hele tatt, og også spørsmål som sikkert kunne hvert besvart bedre og mer fullstendig. En virkelig mangel er påtakelig, nemlig fossiler og eksakte data. Det gjør fremstillingen mindre sikker og mindre eksakt. Denne mangel har vi ikke kunnet bøte på av den simple grunn at det er helt usannsynlig at Oppdalsbergartene (de før-Kvartære dannelser) kan inneholde oppbevarte fossiler som kan bestemmes. Når vi allikevel har påtatt oss å gi en fremstilling av Oppdalsfeltets geologiske historie, er det fordi vi tror det eksisterer en latent interesse hos de som bor, og har sitt daglige virke her, for naturen som omgir oss, også for den "døde" natur.

 

 

 

 

 

 

GEOLOGISK BESKRIVELSE