Dette er et utdrag fra bokverket
"Norges Geologi" av Olaf Holtedal
som ble utgitt i 1953 og geologien er nok revidert noe siden den gang.
· Kunnskap om naturen øker turgleden for de fleste fjellvandrere.
Hvis du kan mye om fjellflora og fauna fra før, har du sikkert lyst til å lære mer.
Hva da med litt kvartær-geologi?
Fra side 812-817
Vestlige og nordvestlige strøk videre nordover til Trondheimsfjorden.
For mesteparten av dette store område foreligger det bare få og spredte iakttagelser over glacialavsetninger mellom de lavtliggende, i stor utstrekning submarine randdannelser og moreneavsetninger fra helt ny tid, ved nåtidens breområder.
Forholdet synes også stort sett å være dette at det, bortsett fra lokale botn-morener o. 1., forekommer lite av større markerte isranddannelser i de mellomliggende strøk, slik som opp gjennom Vestlandsdalene. Noen spredte data skal nevnes.
Fra Hardanger-området omtaler Rekstad en meget betydelig endemorene, av vel sikker senglacial alder, foran Bondhusvatnet (190 m o. h.) nedenfor Bondhusbreen på vestsiden av Folgefonnshalvøya. (Den store morene ved Bondhus-gårdene nådde ut til det tidligere fjordområde).
Fra Jostedalsområdet nevner samme forfatter en serie endemorener i Vigdalen. Det synes som en bre-utløper fra Jostedalen har gått oppover denne østlige sidedal. O.Liestøl har meddelt at han har iakttatt randmorene- rygger i Leirdalen, en vestlig sidedal til Jostedalen.
Kommer vi nordover til Møre-Romsdal og Sør-Trøndelag kjenner vi herfra atskillige eksempler på is-oppdemmingsfenomener. På sydvestsiden av Romsdal har vi slike bl. a. i strøk opp for Verma st., etter iakttagelser av forfatteren med senere detaljerte undersøkelser av O.Frostad (hovedf. 1 sem. 1942).
Vi har her hatt oppdemming mot en svinnende Romsdalsbre. Ved Alterhø er det en grus- og sandflate på ca. 1040 m o. h. som sannsynligvis er avsatt i en sjø demt opp mellom en ismasse i dalen på vestsiden av Borja (en dal som går over i Ulvåens dal) og is i senkningen i nordøst, mot Romsdalen. Sjøen må senere en tid ha hatt avløp nordøstover idet vi her finner et i våre dager nesten tørt elveleie som tidligere må ha ført betydelige vannmasser. Lenger nede gjennom skråningen er det forskjellige terrassetrinn og også ryggformige dannelser. Til dels dreier det seg om blokkførende materiale, til dels om sand og vasket grus. Langt nede mot Vermas senkning er det et utpreget nivå på ca. 810 m som kan følges på en lang strekning.
Langt større sedimentoppfyllinger har vi i et dalområde syd for Sunndalen hvor Nordhagen (1929 og 1931) har beskrevet forholdene. I strøket ved Jenstad møtes fire elver for så i en trang dal å renne til Sunndalen ved Gjøra. Her er det en Sunndalsbre, eller nærmest en sydvestlig utløper av den, som må ha virket demmende. Nordhagen antar at vi til dels har hatt å gjøre med små randsjøer, dels med større sjøflater.
Det dreier seg om vidstrakte grusterrasser som til dels har egne navn, ("Middagshjellen" "Nerhjellen" m. v.). Av framtredende nivåer har vi et høyt i ca. 850 m og et lavere på 765. Det siste nivå svarer til avløpsterskelen i Grødalen (som går i nord-vestlig retning og møtes med Sunndalen omkring en mil fra fjorden).
Rester av det sistnevnte nivås terrasser opptrer over et meget stort område. I den sydøstre del av Grødalen, sydøst for vannskillet i denne dal, er det svære grusmasser, tydeligvis etter dødis-smeltning. Disse masser viser til dels plane flater i pass-terskelens høyde. Typisk dødis-topografi har vi i disse strøk også i større høyder, f. eks. i Lindølas dal lenger sydvest, (bl.a. ved Storvatnet).
På grunnlag av hva han mener er en sannsynlig helling av isoverflaten i hoveddalføret (og med landets skrå hevning tatt i betraktning), har Nordhagen diskutert alderen av terrassene og issperringene i forhold til Gikling-morenen i Sunndalen, og kommer til at 850 m's nivået må være eldre enn det nevnte morenetrinn.
Hvis dette svarer til ra-tid skulle terrasse-nivået, som angir at det var mer eller mindre bart land i fjellet over dette nivå, ligge tilbake i gotiglacial tid. En samtidighet med Gikling-morenen ville motsvare en helling på ca. 4 : 100 av bre-overflaten hvilket Nordhagen antar er for meget. Dette er da imidlertid et forhold som det er vanskelig å uttale seg noenlunde sikkert om.
Også fra en innenforliggende del av de nevnte sidedalfører til Sunndalen, Gruvedalen, har Nordhagen beskrevet terrasser som antas å markere et sjø-område som har vært oppdemt, mot nord, der det ligger en svær endemorene tvers over dalen, nær Nyseter. Den må altså ha vært avsatt av en bre fra nord.
I Dovres fjellstrøk synes som det var å vente opp-demningsfenomener å ha vært temmelig alminnelige. Fra sydsiden av Blåhø (øst for Fokstua) har Nordhagen (1929) omtalt strandlinjer i høyde opp til 1400 m og i trakten lenger nord er det praktfulle terrasser i Svånådalen og i Stroplsjø-Kaldvella-dalen, øst for Snøhetta i høyder 1100-1300 m. (De er i manuskript omtalt av Du Dresnay og er videre studert av Strøm*).
Det ser ut som det i sen tid har gått en bre innover Kaldvella-dalen for her er det betydelige sidemorener med helling den vei.
Lavere og lenger øst, på vestsiden av Drivas dal ved Kongsvoll har vi omkring 1030 m den kjente "Langranden" (Holmsen 1915), en lateral sandterrasse (med her og der oppstikkende blokker). Den viser i sin lengderetning en helling på i gjennomsnitt 2 : 100 som angir dal-isens overkant i et tidsrom av noenlunde betydelig lengde.
Selve Dovre-overgangen mellom Fokstua og Hjerkinn er karakteristisk ved svære grusmasser med i stor utstrekning utpreget hauget overflaten Reusch nevner bl. a. drumlin-former med retning sydvest-nordøst. Det inngår her rikelig med fint kvabbaktig materiale (som farger veiene lyse), til dels som steinfrie masser under morene.
Fra den nordvestre del av kartbladet Opdals område har H. Holtedahl (1950) omtalt en lateral, moreneaktig brerand-terrasse på 770-780 m's høyde på sydsiden av Storlidalen.
Den viser helling vestover, dvs. innover dalen. Lagdelt sandmateriale som kan tenkes å være avsatt i brerandsjøer, er påvist på forskjellige steder, bl. a. ved Sandåen, ikke så langt fra den nettopp nevnte terrasse, på omkring 890 m o. h. Vi skulle her ha representert et tidligere stadium i Storlidal-breens historie.
I strøket ved Tovatn, lengst vest i Storlidalen, er det et morenelandskap med hauger og småsjøer, typisk ablasjonsmorene. Eiendommelige dannelser er korte grusrygger som forekommer i et strøk med vakre botner. For flere av dem er strukturen kjent og den viser et forholdsvis tynt dekke av steinrikt moreneaktig materiale over vakkert lagdelt, til dels fin sand. Dette forhold, liksom beliggenheten, viser at det ikke dreier seg om endemorener. De oppfattes som dannet i subglaciale kanaler som har ført ned til større dreneringsløp der de nåværende elver går med senere nedfalt ablasjonsmorene.
Ryggene synes å ha sin parallell i dem som (sist) av Mannerfelt (1945) er omtalt fra et meget østligere område, nemlig ved Syltjernet i Sylene, på norsk side av riksgrensen (et strøk hvorfra bl. a. Nordhagen har offentliggjort kvartærgeologiske iakttagelser, i tilknytning til sine botaniske studier). Disse rygger som tidligere har vært tatt for endemorener --"söka sig ned från fjällsluttningarna på bäda sidor i rät vinkel mot dalens längdriktning" (s. 182) og viser lagdelt materiale under morene-aktig.
I strøket sydøst for Oppdal st. har A. Grønlie (1950) påvist randterrasser fra bresmeltningsstadier både nordvest og sydøst for vannskillet mellom Almdalens vassdrag, som renner ned til Oppdal, og Orkla-vassdraget, som fra Orkelsjøen går mot syd-øst før det svinger øst og nord til Inset og Orkdal.
På sydøstsiden er det et terrassenivå på ca. 1100 m, på nordvestsiden mot Oppdals-senkningen et markert nivå på ca. 1140 og lavere nivå på henholdsvis 1000, 935 og 880 (det sistnevnte ved Gorsetsetrene). Grønlie antar ikke issjøer av betydning men bare grus-oppfylling, like ved den trinnvis senkede isrand.
Grønlie har også ganske kortfattet (1950) omtalt noen kvartærgeologiske forhold i selve, Trollheimen, med bl. a. isdemte terrasseflater med grytehull, i strøket ved Minila, nordvest for Nerskogen.
*Etter dette avsnitt var skrevet, har Strøm offentliggjort en kort artikkel om Dovre i D. N. T.'s årbok for 1952.
