Dette er et utdrag fra bokverket
"Norges Geologi" av Olaf Holtedal
som ble utgitt i 1953 og geologien er nok revidert noe siden den gang.
· Kunnskap om naturen øker turgleden for de fleste fjellturister.
Hvis du kan mye om fjellflora og fauna fra før, har du sikkert lyst til å lære mer.
Hva da med geologi?
Fra side 256-261
1. De grønne lavaer og intrusivbergarters stamme.
De hithørende lava-bergarter har vi alt hørt en del om; de er framfor alt representert ved grønnskiferne og de effusive grønnsteiner som er av så stor betydning i Vestlandets og Trøndelags ordoviciske Iagrekker.
Disse bergarter har nesten alltid gjennomgått en mineralogisk-kjemisk metamorfose og for det meste også en mekanisk deformasjon. Det har opprinnelig dreiet seg om basaltbergarter bestående av pyroksen og plagioklas, mens de nå framtrer som hornblende-, kloritt- og epidot- rike bergarter. De har gjerne et i forhold til primær-bergartene abnormt høyt Na-innhold, og albitt som dominerende feltspat.
En slik anrikning av Na, som er foregått ved metasomatiske prosesser, er alminnelig i fjellkjedelavaer. Slike basaltiske lava- bergarter av denne (albittiserte)) type kaller vi med et felle navn "spilitter".
Som før nevnt forekommer ofte putestruktur, en struktur som dannes ved utstrømning under vann. "Putene" er konsentrisk bygget. De har en lysere indre del, som består av ganske små, kryssvis ordnete plagioklas-lister og med ofte et betydelig innhold av (sekundær) kalkspat dessuten en mørkere ytre sone som vesentlig består av hornblende og kloritt (opprinnelig meget pyroksen-rik). Mellomrommet mellom putene er iblant fylt med en tett, jaspis-lignende kiselsyre-rik bergart.
Kalkspat kan forekomme også her. I mekanisk ikke deformerte grønnsteinslavaer ser man ikke sjelden en variolittisk struktur (varioler = blærer), dv.s. i en mørkere grunnmasse sitter lyse, omtrent ertstore, runde, lyse feltspat-rike partier som viser en radialstrålig struktur. Enkelte, lite metamorfe lavatyper kan ha en tydelig porfyrisk karakter, med innsprengninger (fenokrystaller) av plagioklas. Til dels kan de grønne effusiv-bergarter vise bruddstykke- strukturer og være av tuffopprinnelse.
I så nær forbindelse med de nå omtalte vulkanske bergarter at vi må anta en genetisk sammenheng, har vi intrusivmasser, størknet under jordoverflaten; ofte forekommer de i selve effusiv-komplekset. Det dreier seg først og fremst om gabbro-bergarter og da vesentlig om gabbroer som har gjennomgått en betydelig mineralogisk omvandling, med pyroksenen omvandlet til hornblende og plagioklasen i større eller mindre grad til epidot og zoisitt (saussuritt-gabbro).
Iblant er gabbroen olivin-førende (olivin-gabbro). Vi har i denne stamme også ultrabasiske, nesten feltspatfri ledd, olivinsteiner (peridotitter) og pyroksenitter. De her nevnte intrusivbergarter opptrer i de samme trakter som de grønne effusiv-bergarter, dvs. Vestlandet og Trondheims-feltet.
2. Bergen -Jotun - stammen.*
Av denne stamme, hvis aldersforhold ennå er uklart, kjennes bare bergarter med dypbergartskarakter, og det skal videre framheves at deres intrusive karakter for det meste ikke er helt klar.
I stor utstrekning (Sogn-Jotunheimen) dreier det seg om bergmasser som ligger alloktont, mekanisk forskjøvet, på et underlag av metamorfe kambro-silur-sedimenter.
I det annet hovedområde hvor disse bergarter opptrer, i Bergensbuestrøket, forekommer de som lagformige masser sammen med gneiser o.a. I petrografisk henseende er stammen karakterisert ved tilstedeværelse av rombisk pyroksen i en rekke av bergartene.
Basiske bergartstyper. Også her forekommer ultra-basiske bergarter som peridotitt og forskjellige pyroksen-olivin-bergarter, som lokalt fører nikkelholdig magnetkis (Espedalen, Osterøy ved Bergen).
Hovedmassen av stammens basiske ledd utgjøres på den ene side av gabbro og noritt, på den annen av anortositt (labradorstein).
Gabbro av denne stamme har vi f. eks. i Fukhammer-Røssjøkollens bergmasser i Etnedalstraktene, syd for Jotunheimen, noritt bl. a. i Espedalen. Hemsedalstraktenes mektige gabbroide masser er i stor utstrekning karakterisert ved opptreden av tavleformet plagioklas (bergarten har til dels vært betegnet olivin-diabas).
Anortosittene kan opptre dels som rene plagioklas-bergarter, men for det meste er det noe tilblanding av hypersten. Monoklin pyroksen opptrer bare i liten mengde.
Feltspaten, som tilhører labrador-rekken, har i alminnelighet et anortitt-innhold av- omkring 60%; det kan ikke sjelden stige til 70%. I særlig friske bergarter kan det være småpartier av kalifeltspat anti-perthittiske utsondringer. - Også disse bergarter kan da ha fått sin mineralsammensetning omdannet ved metamorfosen.
Anortosittene viser svært alminnelig mekanisk trykkpåvirkning med kataklastiske fenomener. Ofte er bergartene helt skifrige.
De opptrer vesentlig i:
1. Bergensbue-strøket,
2. Omkring den innerste del av Sognefjorden og sydover mot indre Hardanger,
3. I Espedalsområdet. .
Intermediære bergartstyper . "Jotun-noritt" og mangeritt er hovedbergartene i eruptivdekkmassene mellom Sognefjorden og Gudbrandsdalen.
Den førstnevnte bergart skiller seg fra typisk noritt ved å inneholde en del kalifeltspat (mikroperthitt). Den fører også litt kvarts. Hypersten og diallag er de viktigste mørke mineraler.
Plagioklasen er andesin som ofte er sonarbygget. Strukturen er hypidiomorf-kornig, uten liste- eller tavleform for plagioklasene.
Mangeritten er i Jotunheimstrøket nær forbundet med Jotunnoritten, som den skiller seg fra ved å ha et høyere innhold av mikroperthitt.
Store mangeritt-masser forekommer i den nordlige del av Bergensbue-strøket og i Sunnfjord. Forholdsvis sure ledd i denne avdeling utgjøres av hypersten-syenitter og bergarter av monzonittisk type. De har ingen stor utbredelse.
Sure bergartstyper. Disse opptrer gjerne i mindre masser, for en stor del som forholdsvis tynne intrusivmasser eller .som ganger i mer basiske bergarter av samme stamme. Det forekommer en rekke typer, som hypersten-granitt, ægirin- granitt, amfibol-granitt, biotitt-granitt.
Med hensyn til aldersrekkefølgen for Bergen-Jotun-stammen skiller Goldschmidt mellom tre generasjoner i størknings- prosessene, med den vanlige differentiasjonsrekkefølge, fra basiske til sure ledd.
Første generasjon: pyroksenitter og peridotitter, normal gabbro og noritt.
Annen generasjon: Jotun-noritt og mangeritt, anortositt.
Tredje generasjon: pyroksen-syenitt og monzonitt, alle granitter.
3. Opdalitt - trondhjemitt - stammen
kjennes bare som intrusiv-bergarter som gjerne bortsett fra senmagmatiske, gangformige masser opptrer konformt med de tilgrensende suprakrustale bergmassers struktur.
Bergartene opptrer mest i de samme strøk som de grønne bergarter og er særlig typiske for Trondheimsfeltet (bl.a. på Dovre).
Basiske bergartstyper. Også her har vi peridotitt og pyroksenitt som ultra-basiske ledd, i mindre masser. Gabbro- og noritt-bergarter, dels friske, dels omvandlet, forekommer alminnelig, ofte i nær forbindelse med surere ledd.
Intermediære bergartstyper. Foruten dioritt-bergarter av forskjellig type forekommer som en særlig karakteristisk bergart opdalitt, oppkalt etter Opdal i Sør-Trøndelag, hvor den utgjør en stor del av det såkalte Opdal-Inset-massiv som strekker seg tvers over Orklas øvre løp.
Opdalitten er en middelskornet, lys grå bergart med plagioklas (som tavler), kalifeltspat og kvarts som lyse mineraler, hypersten, augitt og biotitt som mørke.
Plagioklasene er alltid sonar-bygget, med en kalkrik kjerne med et anortitt-innhold på ca. 34%, og en kalkfattig randsone (24-28% An).
Den siste kan unntagelsesvis bli meget albittrik (med bare 14% An), men det dreier seg da rimeligvis om sekundære hydrotermale prosesser. Et interessant forhold ved denne bergart som tilhører "granodiorittenes" store hovedgruppe (en gruppe som bl. a. er representert ved uhyre berg- artsmasser i Andene og andre unge fjellkjeder), er at bergarten i kjemisk henseende representerer en typisk middelsammen- setning sett i forhold til alle kjente eruptivbergarter. Dens kiselsyreinnhold ligger på 61 -62%.
Sure bergartstyper. Hit hører trondhjemitten, en for det sydnorske fjellkjedestrøk særlig karakteristisk bergart, beslektet med granodiorittene.
Det er en middelskornet kvarts-plagioklas-bergart med kiselsyreinnhold omkring 70%, helt eller nesten fri for mørke mineraler. Kjemisk er bergarten karakteristisk ved et meget høyt Na- og lavt K-innhold (Na2O omkring 6%, K2O 1-2 %). Plagioklasen er også i trondhjemitten gjerne krystallbegrenset og med sonarstruktur (kjerne: 20-30% An, rand: ca. 16%). Kalifeltspat mangler fullstendig eller er av helt underordnet betydning. Av mørke mineraler som kan opptre, er biotitt det viktigste.
Trondhjemitten opptrer i en mengde forekomster i forskjellige deler av Trondheims-feltet (bl. a. i den vestlige del av Opdal-Inset-massivet), i indre Sogn
(i strøket Årdal-Lærdal) - her bryter bergartene igjennom anortositt - og på Vestlandet fra Bremanger i nord til Utsira og Stavanger-trakten i syd.
Trondhjemitt-massivene er ofte omgitt av mengder av gangmasser. Gangene kan ha porfyrisk, aplittisk eller pegmatittisk karakter. Trondhjemittiske ganger er alminnelige også langt vekk fra de store dyperuptivmassiver, f.eks. på Vestlandet.
På grunn av sin lyse farge kalles trondhjemittene i steinindustrien "hvit granitt" og er i steinindustriell henseende av betydelig økonomisk interesse. De har vært gjenstand for brytning i stor stil både i Trøndelag (særlig ved Støren) og i indre Sogn.
I nær sammenheng med dypbergarter av trondhjemitt-type opptrer f. eks. i Stavanger-trakten typiske granitter, og dette forhold synes etter nyere undersøkelser å være alminnelig også andre steder i det skandinaviske fjellkjedestrøk.
Det vil framgå av detalj-beskrivelsene fra forskjellige områder at man ikke i så sterk grad som opprinnelig antatt kan holde de forskjellige stammers bergarter ut fra hverandre.
Særlig viser de grønne bergarters gruppe ofte nær petrografisk og geologisk tilknytning til opdalitt-trondhjemitt-gruppen.
Det kan nevnes at N. H. Kolderup nylig (1941, se s. 146) har antydet følgende mer geologiske gruppering av fjellkjedens eruptivbergarter i Sunnhordland-området:
1. De kaledonske intrusivers og effusivers stamme, omfattende begge de ovenfor sist omtalte to grupper. Det kan skilles mellom en natron- og en kali-dominant gren. Disse bergarter ligger i forholdsvis høyt (tektonisk-strukturelt) nivå.
2. De store granittiske massivers stamme som hører til i stort dyp og som i stor utstrekning oppfattes som palingene (sekundært dannete) bergarter.
3. Bergen-Jotun-stammen med vesentlig bare dypbergarter. Også her er det to grener, en natron-dominant med anortositter, og en kali-dominant med jotun-noritt, mangeritt, birkremitt m, v.
* Etter en bergartstype av intermediær art, karakteristisk for denne stamme, har man nylig anvendt fellesbetegnelsen mangeritt-gruppen (Barth).
