Av: Ola Bjerkås Fra 1200-tallet var det altså en kongsgard med veitslehall på Lo. I middelalderen var det slik at kongene med følge reiste fra kongsgard til kongsgard og fortærte de naturalytinger som ble samlet inn fra bøndene i området. Til dette formålet ble det gjerne bygd veitslehaller. Ordet veitsle (gno. veizla) betyr yting, gave eller gjestebud. Kongsgardene tjente som administrative støttepunkter for den ambulerende kongemakten. I et brev fra år 1300 hører vi at kong Håkon Magnusson oppholdt seg på Lo da han stadfestet privilegiene til domkapitlet i Nidaros. Når det ble etablert en kongsgard nettopp på Lo, hadde det nok sammenheng med stedets beliggenhet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Om den kirka som Håkon Håkonsson bygde på Lo på 1200-tallet, vet vi svært lite. Vi har ingen sikre kunnskaper om nøyaktig når den ble bygd, hvor lenge den eksisterte, hvor den lå eller hvordan den så ut. Det finnes ikke kilder som gir direkte svar på noen av disse spørsmålene. Men indirekte kan vi trekke enkelte mer eller mindre sikre slutninger ut fra kildene. Hva eiendomsforholdene kan antyde om kirkas beliggenhet Når en skal prøve å finne ut hvor den gamle Loskirka kan ha ligget, er det naturlig å ta utgangspunkt i eiendomsforholdene på Lo i middelalderen og senere. Den opprinnelige Losgarden må en eller annen gang før Svartedauen, det vil si før 1350, ha blitt delt i Øver-Lo og Ner- Lo. Navnetypen tyder på at denne delingen var skjedd ved grensedeling. Det vil si at garden ble delt ved at det ble trukket en grenselinje tvers gjennom gardsområdet. Dermed ble det ikke etablert noen form for teigblanding mellom de to delingsproduktene. Utskiftningskartet fra 1860-åra viser da også at det var et klart skille mellom innmarka til henholdsvis Øver-Lo og Ner-Lo. Når en navnegard ble delt på denne måten, var det vanlig å anlegge et nytt tun et stykke unna det gamle tunet. Hver av de to gardene som var produkter av en slik delingsprosess, kunne senere bli delt i flere bruk etter teigblandingsprinsippet og slik at det dermed oppstod klynger av tun, eller tunkompleks, på to atskilte steder i grenda. Foruten Lo er Vognill og Dørrem typiske eksempler på slike todelte grender. Gardene på Øver-Lo lå i det området der Norigard og Søsto ligger i dag. I første halvpart av 1600-tallet var det fem matrikkelgarder her, nemlig Norigard, Søsto, Smegarden, Bekken og Nysto (Kjerkjbakken). Ner-Lo var på den tida delt i Utesto og Søsto (den garden som i dag bare kalles Ner-Lo) og hadde omtrent samme beliggenhet som i dag. Dessuten var en tidligere hamnehage utskilt som egen matrikkelgard med navnet Håggån. Bøndene på Øver-Lo ble leilendinger under bispestolen i Nidaros i middelalderen. Men alt bispegods i Oppdal og andre steder ble beslaglagt av kongen ved reformasjonen i 1537 slik at inntektene av dette godset gikk direkte inn i kongens kasse. I 1720-åra, etter Den store nordiske krig, ble de fem gardene på Øver-Lo solgt på krongodsauksjonen i Trondhjem, og alle bøndene her ble snart sjøleiere. I erkebiskop Gautes jordebok fra 1491 nevnes en gard på Lo som tilhørte kongen. Den lå da øde, men ble brukt under en annen gard. Dette kan være den kongsgarden som nevnes i Håkon Håkonssons saga. I lensregnskapene for 1548/49 føres det imidlertid opp to Losgarder blant kronens eiendommer. Men i jordebøkene over krongodset i lensregnskapene for 1590/91 og senere registreres det ikke noe krongods i Lo. Det kan se ut til at kongens eiendom i Lo var blitt overtatt av domkapitlet, det vil si sammenslutningen av prestene ved domkirken i Trondhjem. I 1558 føres i hvert fall domkapitlet opp som eier av en del av Lo, og ut fra senere kilder kan vi slutte oss til at det var Ner-Lo domkapitlet eide. På 1600-tallet ble det foretatt en omdisponering av domkapitlets eiendommer. Innen 1661 ble bispestolen eneeier av garden Håggån, som var utskilt fra Ner-Lo først på 1600-tallet. I resten av Ner-Lo, som altså bestod av Utesto og Søsto (dagens Ner-Lo), eide bispen to tredjedeler av skylda og rådde for bygsla i begge gardene. Sognepresten ved Vår Frue kirke hadde også parter i Ner-Lo. Nå må det nevnes at både biskopen og sognepresten ved Vår Frue kirke var medlemmer av domkapitlet på 1600-tallet. Endelig eide Oppdal kirke en niendedel av skylda i både Utesto og Søsto på Ner-Lo. Leilendingene i Håggån og Utesto ble selveiere i henholdsvis 1835 og 1844, mens Søsto på Ner-Lo forble liggende under bispestolen helt til 1896. Fordi den sistnevnte garden ble kalt bispegarden i andre halvpart av 1800-tallet, er det flere som har tolket det som et indisium på at det var her den gamle kirka på Lo lå. Men som vi har sett, går ikke gardens status som biskoppelig eiendom lenger tilbake i tid enn til 1600-tallet. Det som imidlertid er interessant ved eiendomsforholdene på Ner-Lo, når vi skal prøve å komme på sporet etter Loskirka, er Oppdal kirkes part i garden. Nå var det ikke bare i Lo at kirka i Oppdal hadde eiendom. Den hadde også parter i 12 andre garder i Oppdal i 1723. Inntektene av dette godset gikk til drift og vedlikehold av kirka. Det lokalkirkelige godset bestod for det meste av små parter. Det var sikkert i stor utstrekning gitt som gave av mennesker som var opptatt av sitt hinsidige liv. Når kirka eller andre eide en part i en gard, vil ikke det si at denne parten vanligvis var et jordstykke som var avgrenset i terrenget. Eiendomsretten bestod i rett til forholdsmessig del av gardens landskyld, det vil si den årlige avgifta som leilendingen måtte ut med. Det er på dette punktet Oppdal kirkes part i Ner-Lo skiller seg ut. I kirkeregnskapene i 1640- og -50-åra føres kirkas jordegodsparter i de forskjellige gardene opp med skyld. Det blir også gjort med parten i Ner-Lo, som var på 12 marklag, men samtidig sies det at det dreide seg om "En Eng udj Nederloug". Det var altså snakk om et bestemt avgrenset jordstykke. Derfor er det nærliggende å tro at dette jordstykket hadde hørt med til den gamle kirka på Lo. Denne antagelsen bestyrkes av opplysninger sogneprest Anders Hansen Bernhoft kommer med i sin Oppdalsbeskrivelse fra 1689. Han nevner at Kirkeenget på Ner-Lo tilhørte Oppdal kirke og at det ble brukt av tre menn på Ner-Lo. Disse het Hellaug, Hans og Oluf. Det kan tilføyes at de to førstnevnte var oppsittere i Søstu’n, mens den siste bodde i Utestu’n. Ifølge Bernhoft var Kirkeenget blitt brukt av kirkas ombudsmenn. Bernhoft trodde også at det tidligere hadde ligget til kirka på Lo. Han mente for øvrig at brukerne på Ner-Lo burde få kjøpe Kirkeenget for en billig penge. Teignavnet Kjerkjbakken Hvis det er riktig at det er en sammenheng mellom Kirkeenget og Loskirka, kan ikke den gamle kirka ha ligget på det stedet som i dag kalles Kjerkjbakken, for det området hørte med til Øver-Lo. Utskiftningskartet viser at grensa mellom de to delene av Losgrenda fulgte Gammelveien nord for Losråket (det vil si nord for det stedet der husa på Smegarden ligger i dag), men slik at jorda nedenfor Gammelveien paradoksalt nok hørte med til Øver-Lo, mens Ner-Lo eide på oversida. Ved Kjerkjbakken og nordover til og med Resthaugen gikk grensa et godt stykke ovenfor (det vil si øst for) Gammelveien. Utskiftningskartet viser at det jordstykket som ble kalt Kjerkjbakken, ligger nedenfor Gammelveien, og avgrenses i vest av ei bratt skråning. I øst er det Gammelveien som danner grensa. Det strekker seg nordover fra det stedet der garden Kjerkjbakken ligger i dag og ender i en bakke helt i nord. Jordstykket Kjerkjbakken tilhørte før utskiftninga garden Nysto, som lå like ovenfor Norigard. Denne garden ble flyttet ned på Kjerkjbakken. Før Nysto ble etablert som matrikkelgard først på 1600-tallet, lå jorda her nede til Søsto på Øver-Lo. Konklusjonen må da bli at Kjerkjbakken ikke kan ha hørt med til Ner-Lo, og at det er vanskelig å se at den gamle Loskirka kan ha ligget på Kjerkjbakken. Men hvordan skal vi da forklare navnet Kjerkjbakken? Ifølge tradisjonen oppstod det strid om lokaliseringen da det skulle bygges ny Oppdals-kirke ved midten av 1600-tallet. Drivdalingene ville at kirka skulle bygges på Lo og kjørte sammen bygningstømmer i nærheten av det stedet garden Kjerkjbakken ligger i dag. Men bøndene lenger nord i bygda ville ha kirka der hvor den gamle Oppdals-kirka lå, nemlig på Vang. Tradisjonen vil ha det til at det som videre hendte var følgende (etter Peder P. Hagen i Opdalslagets aarbok 1927, s. 14): Men en vakker morgen fandt man til sin store forbauselse og nesten bestyrtelse at hvereneste tømmerpinde var fjernet fra sin plads paa Lo og laa i god behold ved siden av den gamle kirkes grundmur paa Vang. Nu kom ryktet ut med den besked at dette arbeide var utført ved de høiere væseners hjelp. Dette fiffige snit av Midtbygdingerne naade sit tilsiktede maal og bilagde al strid om stedet hvor den nye kirke skulde staa. Drivdalingerne hadde ingen lyst til at mukke mot overmakten og gi sig i kast med disse væsener og tok situationen derfor med stor ro. Tømmeret fik ligge hvor det laa og kirken blev bygget paa Vang. Sakens sande sammenhæng var naturligvis den, at Midtbygdingerne hadde rottet sig sammen en mørk vinternat og kjørt tømmeret til Vang og saa utsat dette rykte for at forbygge al videre tvist i saken. En annen versjon av denne historien går imidlertid ut på at drivdalingene ikke gav seg så lett: De hentet tilbake tømmeret til Lo. Men de resignerte da bøndene rundt Vang på nytt fraktet materialene til det gamle kirkestedet. Denne historien skal en kanskje ikke feste så mye lit til, men den kan ha en kjerne av sannhet, nemlig at en hadde planer om å bygge en kirke på Lo i etterreformatorisk tid. Historien som er referert ovenfor ble i så fall kanskje laget i ettertid for å forklare hvorfor det ikke ble noe av kirkebyggingen. Stedet som var utpekt til kirketomt ble hetende Kjerkjbakken sjøl om det aldri hadde stått noen kirke der. Lenger oppe i grenda var det tydeligvis et jordstykke som ble kalt Kjerkjenget ennå i slutten av 1600-tallet. Men dette navnet er forsvunnet. Den muntlige tradisjonen De skriftlige kildene ser ut til å styrke troverdigheten av den tradisjonen som sier at middelalderkirka på Lo lå nord for Fløtten et sted. Ola J. Rise oppgir Ola Resthaua (Ole Olsen Loe 1827-1906) som hjemmelsmann for denne opplysningen (Oppdalsboka II, s. 106). Den nøyaktige lokaliseringen kan vi bare gjette oss til. Men kanskje lå kirka et eller annet sted på det terrasselignende forholdsvis flate partiet som strekker seg fra garden Fløtten nordover til Utestujordet. Fløtten er for øvrig en forholdsvis ny gard. Den ble utskilt fra Utestu’n rundt midten av 1800-tallet. Hvor lenge eksisterte kirka? Etter Svartedauen, som raste over det meste av landet i 1349-50, fulgte en lang krisetid med reduksjon i folketallet og nedlegging av bruk. Dette skyldes at Svartedauen ble etterfulgt av nye pestepidemier og at klimaet etter alt å dømme ble dårligere. Oppdal ble særlig hardt rammet av ødetida. Omkring 1520 var det under en fjerdedel av de brukene som eksisterte før 1350, som var bebodd (se J. Sandnes i Bøgda vår 1988). Og ennå tok det en del tid før gjenryddingen av ødegardene startet for alvor. I denne ødetida etter den store pestepidemien var det mange kirker her i landet som forfalt og til sist råtnet helt opp. Det var nok også tilfelle med Loskirka. Den var sikkert bygd av tre, slik at når forfallet først var begynt, gikk den raskt til grunne. Hvordan så kirka ut? Når vi skal prøve å forestille oss hvordan den gamle Loskirka så ut, må vi så å si utelukkende ty til gjetninger. Men det er vel rimelig å tro at det var en liten enkel trekirke bygd i stavteknikk. Kanskje lignet den på Haltdalen stavkirke som nå står på Trøndelag Folkemuseum i Trondheim. Dette er en liten enskipet stavkirke som trolig stammer fra slutten av 1100-tallet. Avslutning Loskirka eksisterte kanskje ikke i mer enn 150 til 200 år. Nedgangen i senmiddelalderen førte til at kirka forfalt og gikk ut av bruk. Fordi den gikk til grunne så tidlig, har det så å si ikke nedfelt seg direkte opplysninger om den i skriftlige kilder. Derfor er vi henvist til resonnementer og gjetninger for å danne oss et bilde av Loskirka og omstendighetene omkring den. Litteratur og kilder Anders Hanssøn Bernhofts Opdalsbeskrivelse. Utgitt med en biografi, innledning og anmerkninger av Arne Odd Johnsen. Heimen bd. III, s. 161-170, 209-226. Ola Bjerkås: Bispegarden og middelalderkirka på Lo. Trykt i Opdalingen 24. juni 1986. Aslak Bolts Jordebog. Utgitt av P.A. Munch. Chra. 1852. Domkapitlets jordebok 1558. Trykt i Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede. Femte binds andre hefte. Utgitt for Kjeldeskriftfondet ved Arne Odd Johnsen. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. Oslo 1972. Knut Dørum: Jordegods og leilendinger i Oppdal i middelalderen. Bøgda vår 1995, s. 25-36. Landkommisjonens jordebok 1661. Jordebok for Gauldal og Orkdal futedømme. Utgitt av Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros bispedømme. Trondheim 1975. Olav Engelbrektssøns jordebog. Anhang: Erkebiskop Gautes jordebøger. Utgitt av Riksarkivet v/Chr. Brinchmann og J. Agerholt. Oslo 1926. Hákonar saga Hákonarsonar. Utgitt for Kjeldeskriftfondet ved Marina Mundt. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. Norrøne tekster nr. 2. Oslo 1977. Peder P. Hagen: Opdalskirken. Opdalslagets aarbok 1927, s. 6-20. Roar Hauglid: Norske stavkirker. Oslo 1969. Norske lensrekneskapsbøker 1548-1567, bd. VI. Rekneskapsbøker for Trondheims len 1548-1549 og 1557-1559. Utgitt av Riksarkivet. Oslo 1939. Ola J. Rise: Oppdalboka II. Oslo 1951. Jørn Sandnes: Oppdal i vekst og krise. Gårdsbosetningen i mellomalderen. Bøgda vår 1988, s. 15-24. Diverse jordebøker over krongodset og stigtens gods (bispegodset) i lensregnskapene 1590/91 og senere. Regnskap for Oppdal kirke 1649 i Oppdal kirkestol 1646-1689. Statsarkivet i Trondheim. Regnskap for Oppdal kirke 1654 i Nidaros stiftsbok. Statsarkivet i Trondheim. Matrikkelutkast 1723, bd. 156, eksaminasjonsprot. for Orkdal fogderi. Riksarkivet. Utskiftningskart over Los innmark 1862. Jordskifteverkets kartarkiv, Ås. Boniteringsliste over Los innmark i utskiftningsprotokoll for Svend Olsen 1865-1868. Statsarkivet i Trondheim.
|
Middelalderkirka på Loe |
