Opdalittens typelokalitet.

Etter at jernbanen hadde laget en skjæring gjennom fjellskråningen ved Ulsberg, var den Tyske geologen Victor  Morits Goldschmidt på befaring i området. I skjæringen fant han en spesiell intrusivbergart som han kalte Opdalitt.
Foruten dioritt-bergarter av forskjellig type forekommer som en særlig karakteristisk bergart Opdalitt, oppkalt etter Opdal i Sør-Trøndelag, hvor den utgjør en stor del av det såkalte Opdal-Inset-massivet som strekker seg tvers over Orklas øvre løp.

Opdalitten er en middelskornet, lys grå bergart med plagioklas (som tavler), kalifeltspat og kvarts som lyse mineraler, hypersten, augitt og biotitt som mørke.
Plagioklasene er alltid sonar-bygget, med en kalkrik kjerne med et anortitt-innhold på ca. 34%, og en kalkfattig randsone (24-28% An).
Den siste kan unntagelsesvis bli meget albittrik (med bare 14% An), men det dreier seg da rimeligvis om sekundære hydrotermale prosesser. Et interessant forhold ved denne bergart som tilhører "granodiorittenes" store hovedgruppe (en gruppe som bl.a. er representert ved uhyre bergartsmasser i Andesfjellene og andre unge fjellkjeder), er at bergarten i kjemisk henseende representerer en typisk middelsammensetning sett i forhold til alle kjente eruptivbergarter.

Dens kiselsyreinnhold ligger på 61 -62%.

1916 No.2. GEOL.-PETR. STUDIEN IM HOCHGEBIRGE D. SÜDL. NORWEGENS. IV. 70  → 75

 

Victor  Morits Goldschmidt

II. Opdalitt.

(Oversatt fra Tysk)

 

 

Med navnet Opdalitt betegner jeg en særegen dypbergart, som jeg først fant i Oppdal-Inset massivet. Opdalitt er, makroskopisk sett, en middelskornig dypbergart som går i lysgrå farge med stikk i brunlig. Man kan med blotte øye se plagioklastavler, pyroxen og biotitt.

Ved tynnslip opptrer de lyse mineralene plagioklas, kalifeltspat og kvarts, og de mørke mineralene er pyroksen (hypersten og diopsittisk augitt) og biotitt. Videre finnes det noe apatitt og kis, og varierende mengde zirkon så vel som magnetkis (magnetitt?).

 

Man kan innordne bergartene under hypersten-glimmer-dioritter. Dette fordi det er nært slektskap, for eksempel med innhold av kalifeltspat, så geologisk sett er det en nær forbindelse. Man kan også innordne den under den amerikanske geologiens granodioritt.

              Når jeg trass i likheten har foreslått et lokalt navn så skjer det på grunn av dens eiendommelige kjemiske sammensetning hvor den har en sammensetning som tilsvarer med største nøyaktighet middelsammensetningen av de kjente eruptivbergartene. Bergarten er kjemisk sett noe midt imellom hovedtypene av eruptive bergarter, en plassering som også mineralsammensetningen viser. Sjeldnere enn de andre, mellomliggende- og basis bergartene i  Oppdal-Inset-masivet, viser Opdalitt en tilbøyelighet til porfyrstruktur.

I vanlige tilfeller har den en hypidiomorf-kornig struktur som dype bergarter uten porfyrittisk utvikling.

Bergartens  plagioklas har som regel en størrelse av 2-6 mm, biotitten er  vanligvis 2-6 mm stor, pyroxene 1-3 mm.  De plateliggende plagioklase er uregelmessig ordnet. For det meste er de omvokset og orientert etter kalifeldspat.

Man finner selvstendige kalifeldspat mellom plagioklasen og de mørke mineralene.

Pyroxenene viser en antydning til idiomorf utvikling, spesielt hvor krystallene deres er omgitt av stor biotitt. Biotiten er vanligvis yngre enn pyroxenene. Kvarts i betydelig mengder danner de yngste fyllinger i alle mellomrom.

Plagioklasen er vanligvis mer kalkfattig enn i hypersten-glimmer-dioritten. Den er alltid sonar bygd. Kjernene innholder for det meste 34 % anortitt,  likevel befinner det seg en indre magnetisk korrodierte kjerne hvis anorthitinnhold tilsvarer  45 – 47 %, ja kan til og med overstige 53 %.

Skallet til plagioklasen blir utover rikere på albit , men øker bare til en verdi av 24-28 %. Helt unntaksvis finner man en smal rand utenpå med bare 14 %, dog handler det av og til om en hydrotermal avleiring.

I Opdalitten kan man se (sjeldnere) tendens til porfyrittisk struktur, hvor de store førstegenerasjons plagioklasene (3-5mm) er noe mer kalkrik enn de mindre andregenerasjons plagioklas (1-2mm). I den kalkrikeste kjernen finner man bare  førstegenerasjons plagioklas.

 

Kalifeltspaten er en fin glitrende mikroklin  med helt små inneslutninger av albitspindler. Disse innlagringene er oftere å finne i kjernen enn på randen av kalifeltspaten. Som ovenfor nevnt, bygger kalifeltspat fortrinnsvis isomorfe (lignende eller samme form) forgreninger om plagioklasene. Man finner den også som selvstendig i plagioklasene til Opdalitten. Vanligvis vises fine dobbelttvillingen etter albit-og carlsbader-loven, hertil kommer  periklinlameller. Samme type av tvillingdannelse er også vanlig hos  plagioklasen til dioritt og noritt i Opdal-Inset-massivet.

Tvillingsgrensene, etter Carlsbader-Loven, forløper helt inn i kalifeltspaten.

Pyroxenen til Opdalitten er en eldre og ganske jernholdig hypersthen, og en yngre meget lys grønnlig, nesten fargeløs slukningsvinkel augit , med c:y = 43⁰ – 44⁰ , helt svak slukningsvinkel V>x. Akse A viser svak slukningsvinkel x> V om g, akse B sterkere slukningsvinkel på samme måte. Den sentrale delen av hypersthen innholder de vanlige ilmenittkledning (ikke på kanten). Mengden av biotitt er ganske betydelig.

På randsonen av kalifeldspat og plagioklas (også ved diffuse sammensetninger) observerer man fineste myrmekit. Pyroxene viser i mange forekomster begynnelsen på Uralittisiering¹, hvorved  en brungrønn  Amphibol av monoklin pyroxen dannes, fra hypersthen som er nesten fargeløs. Andre forekomster viser en nesten fullendt Uralitisiering¹, knyttet til en saussuritdannelse². Herved blir ikke sjeldent plagiklasens mikroklinmantel omdannet i  sjakkbrettruter. For å lære å kjenne sammensetningen til Opdalitten, fikk jeg analysert  hand store stykker, fra de store jernbaneskråningene litt syd for Austberg, hvor  så vel Opdalitt men også hypersthen-glimmer-diorit forekommer. Analyse I  tilsvarer en Opdalitt med en utartet dypbergartstruktur. Analyse II viser en Opdalitt som heller til en porphyrittiske utvikling (to generasjoner fra plagioklasen). Begge analysene ble utført av  kjemiker OLAF.RØER. Norsk kjemiske Bureau, Kristiania.

 

¹ Uralittisering : geologisk omvandlingsprosess der mineralet pyroksen reagerer med vann og forandres til en masse av amfibol (aktinolitt eller hornblende). Pyroksenens ytre form blir ofte bevart som en pseudomorfose. Noritt, der opprinnelig pyroksen (hypersten) er omdannet til en mørkegrønn masse av aktinolitt (uralitt)

 

² Saussurittdannelse: En prosess i basalt og gabbroer hvor plagioklas blir byttet ut med finkornete aggregater av zoisitt, epidot, albitt, calsitt, serisitt og zeolitter

 

	I	II
	Opdalit, südl. Austberg,  Opdal-Inset-Masse.	Opdalit, südl. Austberg, Opdal.lnset-Masse
SiO2	62.25	61,64
TiO2	0,94	0,97
Al2O3	15.15	15.44
Fe2O3	0,96	0,92
FeO	4,49	4,64
MnO	0,07	n. best.
MgO	3,92	4.28
CaO	4,47	4,85
BaO	0,06	n. best.
Na20	3,30	3,55
K2O	3.50	3,24
P2O5	0.16	0.15
CO2	0,06	0,12
S	0,04	n. best.
H2O-105 °	0,05	n. best.
H2O + 105°	0,57	0,43
	99.99	100,23
Dichte  200=               40	2.7771.	2.7902.

 

 

Begge variantene viser små forskjeller i samensetningene, materialen i analyse II må plasseres mellom Opdalit i analyse I og den lokale hypersthen-glimmer-dioriten. (siehe S. 67)

 

Overensstemmelsen mellom den midlere sammensetningen av  eruptivbergarter blir vist etter den følgende beskrivelsen tydelig. Analysenes innhold er bereknet etter fratrekk av vann, kullsyre og reduksjon av jern til  FeO, til summen 100

 

(unter Vernachlässigung von 0 = S):

 

¹ Bestimmt von Frl M. JOHNSON

² Bestimmt von Herrn E. BERNER.

 

I                                II Opdalit I                Opdalit II (nach Abzug von HO2. CO2. O).

III                             IV Middelsammensetning av Eruptivbergarter CLARKE, 19101   WASHINGTON, 19032

 

SiO3	62,73	61,89	61,80	59,03
TiO2	0,95	0,97	0,75	1,05
Al2O3	15,27	15,50	15.49	16,01
FeO	5.40	5.49	5,84	6,97
MnO	0,07		0,10	0,22
MgO	3,95	4,30	4,01	3,89
CaO	4,50	4,87	4,96	5,29
BaO	0,06		0,11
Na2O	3,33	3,56	3,52	3,96
K2O	3,53	3,25	3,04	3,20
P2O5	0,16	0,15	0,26	0,38
S	0,04		0,11
	99,99	99,98	99,99	100,00

 

.

Overensstemmelsen, særlig mellom II og III, er dermed svært nært. I systematikken er derfor Opdalit en bergart av en viss interesse. Malen til sammenlikning er for eksempel avhandlingen om topiske stenparameter³   av A. Osanns, i hvilken klasser katologisk avvikelser enkelte bergartstyper som blir brukt, regnet ut i fra middelssammensetningen. Tilsvarende har jeg diskutert i et foredrag våren 1914 i  Stockholm (ikke trykt) om Opdaliten  betydning av systematikken til  eruptivsten. Her må man alltid ta i betraktning, at eruptivbergartenes middelsammensetning, etter beregningsmåten foretatt av Clarke og Washington, dog bare antydet, og er bare gyldig når det er forutsetning at stenen i jordskorpen er tilgjengelig og har en slik  middelssammensetning som er representativ, og ikke noe slikt som overveidende tunge basiske typene i liten dybde.

 

¹ Analyses of Rocks and Minerals, S. 9. U. S Geol. Surv. Bull 419, 1910.

² Chemical Analyses of Igneous Rocks, S. 108. U. S. Geol. Surv. Prof. Paper. 14 1903.

³ Über topische Gesteinsparameter, Sitzungsher. d. Heideib. Akad. d. Wissensch Math naturw. Kl. Abt. A. 1914. No 26.

 

Det viser meg en viss interesse om  mineralinnholdet til Opdalitten ved begge analysene hvor man tar hensyn til  beregningen. En slik beregning lider naturligvis av usikkerheter, som er forårsaket av mineralets variable sammensetning, hvor biotiten opptrer i større mengder forårsaker dette særdeles vanskeligheter. Følgende beregningen ble gjennomført etter følgende  anskuelighet: Først ble apatit, magnetkis og calcit trekt  ifra, deretter natron reknet som albit, deretter kalk som anorthit, som optisk funn som tilsvarte plagioklassen. Så ble kali fordelt på kalifeldspat og biotit, i den grad at bare en liten mengde tonjord ble til overs (tilsvarende de optiske undersøkelsene av jordfattig pyroxener. Ved analyse I ble tonjordrester beregnet til  0,17 % ved II 0,15 %. Disse restene går inn under den diopsidiske augit. Som  samensetningen til biotit ble W.F. Hillebrands analyse av en biotit av kvarts-monzonit lagt til grunn, natroninnholdet ble ved omrekningen i egnivalentes kali. Resten av  titansyre ble som ilmenit reknet, mengden av magnetits ble anreknet til en  halv prosent. Øvrige rester ble beregnet som pyroxener og  kvarts, tilsvarend en hypersthen og diopsidisk augitt. Molekyl innholdet av Mg:Fe i hypersthen ved analysene i I ble forholdet 2:1 fastsatt, i II likedan 2:1.

Naturligvis kan man ikke kreve en absolutt nøyaktighet ved denne beregningen, for dermed ble kaliinnholde til plagioklasene forsømt, likedan ble mikroklinens natroninnhold og biotitens natroninnhold ikke tatt hensyn til. En nærmere fordeling av bariumen til biotit og feltspat ble tilsidesatt.

Tallene i I og II, i under oppførte kolloner, har jeg under kollone III normen for mellomsammensetningen av eruptiv sten etter Washington anført, hvorved man må ta   ibetraktning at  Washingtons norm den underordna delmengder ikke er tatt med i beregningen.

 

 

¹ U. S. A. Geol. Surv. Bull 419, I910, S. 289 D.

	I	II	III
Quarz	16,0%	14,0%	8,0%
Kalifeldspat	15,0	13,0	19.8
Albit	28,0	30,1	34,5
Anorthit	15,0	16,0	15,2
Diopsidischer Augit	4,7	5,2	7,7
Hypersthen	8,8	9,3	11,1
Magnetit	0,5	0,5	2,7
Ilmenit	1,2	1,2	0,9
Biotit	10,0	10,5
Apatit	0,4	0,4
Magnetkies	0,1
Calcit	0,1	0,3
	99,8	100,5	99,9

 

 

Det viser seg her, som så ofte, at  avvikelsen opptrer hovedsakelig på grunn av fremtreden av biotit, hvorved opptrer Biotit + Kvarts isteden for kalifeldspat + hypersthen.

Opdaliten sør for Austberg innholder ofte fine innskudd bestående av plagioklas og hypersthen, kanskje bruddstykker av finkornet grenzfacies til Opdal-Inset-sten. Utbredelsen av opdalit-typus i Opdal-Inset-masivet finner man på kartblad VI, som etter min erfaring og antydet, er utbredelsen av Opdaliten å finne i randsonene, norit fortrinnsvis sentralt.

Også i den øvrige intermeditæren stensmassen til  Opdalit-Trondhjem-Stammen, er muligheten for at man finner Opdalit stor. I kolonne III-prøven er største delen til diorit vergammelt, et håndstort stykke ekte opdalit fant jeg blant material, hvor I. Mortensen i 1863 fant i eruptiomassen ved Höi-Gien hadde samlet (35 km sør for Opdal-Inset-masivet).Fra samme samlingen og lokalitet var også kvarts-biotit-norit, vergamla sten av samme type, slik som den typiske trondhjemit. Det kan derfor ikke være noen tvil at den eruptive massen av von Höi-Gien er den samme steintype som forekommer i Opdal-Inset-masivet.

 

 

 

 

Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. KI 1916. NO.2.                          Taf. IV.

Opdalit- Trondhjemit- Gesteine I.

 

I. Norit. biotitfürend. ca 1,5 km. nördlich Stutthaug, Opdal-Inset-Masse. Vergr. 16.

Sekundäres „dioritisches“ Gestein. nordöstlich Fok­stuen. Dovrefjeld. Der Plagioklas zeigt beginnende Saussuritisierung.        Vergr. 16.

 

Hypersthen-Glimmer-Diorit. südlich Austberg. Opdal- Inset-Masse  Orig. Anal. Vergr. 16

Hypersthen, umwachsen von Biotit-Hypersthen­ -Glimmer-Diorit, südlich Austberg Opdal-Inset-Masse.Vergr. 16.

 

 

Opdalit, südlich Austberg. Opdal-Inset-Masse Vergr. 16.

Dasselbe Gestein wie Fig. 5. aber Nicols +. Man heachte den Mikroklinmantel des Plagioklase

 

Begge variantene viser små forskjeller i sammensetningene, materialene i analyse II må plasseres mellom Opdalitt i analyse I og den lokale hypersthen-glimmer-dioriten. ( S. 67)

 

Overensstemmelsen mellom den midlere sammensetningen av  eruptivbergarter blir vist etter den følgende beskrivelsen tydelig. Analysenes innhold er beregnet etter fratrekk av vann, kullsyre og reduksjon av jern til  FeO, til summen 100

 

(unter Vernachlässigung von 0 = S):

 

¹ Bestimmt von Frl M. JOHNSON

² Bestimmt von Herrn E. BERNER.

Overensstemmelsen, særlig mellom II og III, er dermed svært nært. I systematikken er derfor Opdalitt en bergart av en viss interesse. Malen til sammenlikning er for eksempel avhandlingen om topiske stenparameter³   av A. Osanns, i hvilken klasser katalogisk avvikelser enkelte bergartstyper som blir brukt, regnet ut i fra middelssammensetningen. Tilsvarende har jeg diskutert i et foredrag våren 1914 i  Stockholm (ikke trykt) om Opdalitten  betydning av systematikken til  eruptivsten. Her må man alltid ta i betraktning, at eruptivbergartenes middelsammensetning, etter beregningsmåten foretatt av Clarke og Washington, dog bare antydet, og er bare gyldig når det er forutsetning at steinen i jordskorpen er tilgjengelig og har en slik  middelssammensetning som er representativ, og ikke noe slikt som overveidende tunge basiske typene i liten dybde.

 

¹ Analyses of Rocks and Minerals, S. 9. U. S Geol. Surv. Bull 419, 1910.

² Chemical Analyses of Igneous Rocks, S. 108. U. S. Geol. Surv. Prof. Paper. 14 1903.

³ Über topische Gesteinsparameter, Sitzungsher. d. Heideib. Akad. d. Wissensch Math naturw. Kl. Abt. A. 1914. No 26.

 

Det viser meg en viss interesse om  mineralinnholdet til Opdalitten ved begge analysene hvor man tar hensyn til  beregningen. En slik beregning lider naturligvis av usikkerheter, som er forårsaket av mineralets variable sammensetning, hvor biotiten opptrer i større mengder forårsaker dette særdeles vanskeligheter. Følgende beregningen ble gjennomført etter følgende  anskuelighet: Først ble apatit, magnetkis og calcit trekt  ifra, deretter natron reknet som albit, deretter kalk som anorthit, som optisk funn som tilsvarte plagioklassen. Så ble kali fordelt på kalifeldspat og biotit, i den grad at bare en liten mengde tonjord ble til overs (tilsvarende de optiske undersøkelsene av jordfattig pyroxener. Ved analyse I ble tonjordrester beregnet til  0,17 % ved II 0,15 %. Disse restene går inn under den diopsidiske augit. Som  sammensetningen til biotit ble W.F. Hillebrands analyse av en biotit av kvarts-monzonit lagt til grunn, natroninnholdet ble ved omrekningen i egnivalentes kali. Resten av  titansyre ble som ilmenit reknet, mengden av magnetits ble målt til en  halv prosent. Øvrige rester ble beregnet som pyroxener og  kvarts, tilsvarende en hypersthen og diopsidisk augitt. Molekyl innholdet av Mg:Fe i hypersthen ved analysene i I ble forholdet 2:1 fastsatt, i II likedan 2:1.

Naturligvis kan man ikke kreve en absolutt nøyaktighet ved denne beregningen, for dermed ble kaliinnholde til plagioklasene forsømt, likedan ble mikroklinens natroninnhold og biotitens natroninnhold ikke tatt hensyn til. En nærmere fordeling av bariumen til biotit og feltspat ble tilsidesatt.

Tallene i I og II, i under oppførte kolonner, har jeg under kolonne III normen for gjennomsnitt sammensetningen av eruptiv bergarter etter Washington anført, hvorved man må ta i betraktning at  Washingtons norm den underordnede delmengder ikke er tatt med i beregningen.

Det viser seg her, som så ofte, at  avvikelsen opptrer hovedsakelig på grunn av fremtreden av biotit, hvorved opptrer Biotit + Kvarts isteden for kalifeldspat + hypersthen.

Opdaliten sør for Austberg innholder ofte fine innskudd bestående av plagioklas og hypersthen, kanskje bruddstykker av finkornet grenzfacies til Opdal-Inset-sten. Utbredelsen av opdalit-typus i Opdal-Inset-masivet finner man på kartblad VI, som etter min erfaring og antydet, er utbredelsen av Opdaliten å finne i randsonene, norit fortrinnsvis sentralt.

 

Også i den øvrige intermeditæren stensmassen til  Opdalit-Trondhjem-Stammen, er muligheten  stor for at man finner Opdalit.

I kolonne III-prøven er største delen diorit, men blant materialet , som I. Mortensen i 1863 hadde samlet i eruptiomassen ved Höi-Gien (35 km sør for Opdal-Inset-masivet) fant jeg et håndstort stykke ekte opdalit

.Fra samme samlingen og lokalitet var også kvarts-biotit-norit, av samme type, slik som den typiske trondhjemit.

Det kan derfor ikke være noen tvil om at den eruptive massen i Höi-Gien er den samme bergartstype som i Opdal-Inset-masivet.

Vid.-Selsk. Skr. I. M.-N. KI 1916. NO.2.                          Taf. IV.

Opdalit- Trondhjemit- Gesteine I.

Opdalitt fra jernbaneskjæringen sør for Austberg ved Ulsberg. Opdalittens typelokalitet. Foto © Sigmund Rise

¹ U. S. A. Geol. Surv. Bull 419, I910, S. 289 D.

	I	II	III
Quarz	16,0%	14,0%	8,0%
Kalifeldspat	15,0	13,0	19.8
Albit	28,0	30,1	34,5
Anorthit	15,0	16,0	15,2
Diopsidischer Augit	4,7	5,2	7,7
Hypersthen	8,8	9,3	11,1
Magnetit	0,5	0,5	2,7
Ilmenit	1,2	1,2	0,9
Biotit	10,0	10,5
Apatit	0,4	0,4
Magnetkies	0,1
Calcit	0,1	0,3
	99,8	100,5	99,9

Opdalitt 20.10.05

Victor  Mordecai Goldschmidt 1853 - 1933.

 

           Victor Goldschmidt ble født i Mainz, Tyskland i 1853. Han begynte på gruveakademiet i Freiberg. Etter å ha avlagt eksamen, fortsatte han som lærer i metallanalyser, metallurgi og bløserørsanalyser. Han studerte senere ved universitetene i München, Praha og Heidelberg og tok doktorgraden i 1880.

           Han arbeidet sammen med Aristedes Brezina ved universitetet i Wien fra 1882 til 1887. Her fikk han interesse for morfologiske studier av mineraler. Da han returnerte til Heidelberg i 1888, publiserte han en artikkel om grafiske metoder for prosjektering av krystalltegninger. I 1893 ble han assisterende professor og senere professor.

           Samme året som han returnerte til Heidelberg, giftet han seg med Leontine von Portheim, datter av en rik familie. Medgiften  gjorde Goldschmidt økonomisk uavhengig, noe som gjorde at han kunne forske uten støtte fra universitetet. I 1916 stiftet han og ektemaken Victor Goldschmidt Institut für Kristallforschung.

           Sammen med E. S. Fyodorov i St. Petersburg og Paul von Groth i München, er Victor Goldschmidt ansett som stifteren av den "moderne" krystallografi. Utviklingen av røntgenmetoder har senere medført store fremskritt innen mineralogi, men ovennevnte drev ikke forskning på disse metodene. Goldschmidts arbeid gikk ut på å lage en komplett indeksering og beskrivning av krystallformer, samle sammen alle eksisterende beskrivelser og studier av krystallmorfologi, forbedring av eksisterende analyseutstyr for krystallmålinger og konstruksjon av nye måleinstrumenter. Det toaksede goniometer ble oppfunnet av Goldschmidt. Den dyktige instrumentmakeren STOE hjalp til med å lage disse instrumentene. I dag er disse goniometerene (merket P. STOE, HEIDELBERG) fremdeles fullt funksjonable og er etterspurte samleobjekter.

 

           Goldschmidts tre hovedarbeider, Index der Krystallformen der Mineralien (1886-91), krystallographische Winkeltabellen (1897), og Atlas der Krystallformen (1913-23), er fremdeles fullt anvendbare vitenskapelige milesteiner, til tross for utviklingen av røntgenkrystallografi i de siste 90 årene. I tillegg har Victor Goldschmidt publisert over 100 arbeider om krystallformene til forskjellige mineraler, samt noen artikler og bøker om harmoni i musikkteori, et tema han anså som filosofisk beslektet med krystallografi.

 

           Victor Goldschmidt døde i Salzburg, Østerrike i 1933.

 

Anbefalt litteratur

 

Wilson, W. E., 1990, Victor Goldschmidt and his Atlas of Crystal Forms, Mineralogical Record 21, side 125-126.

Wilson, W. E. (red.), 1990, Goldschmidt's world mineral localities index. Mineralogical Record Inc., Tucson. 44 sider.

 

Sistnevnte litteraturreferanse anbefales på det sterkeste hvis man ønsker en lokalitetsoversikt av mineraltegningene i Goldschmidts Atlas der Krystallformen.