Pilegrim på Dovrefjell
Pilegrimsferden til Olav den helliges skrin i Kristkirken i Nidaros kom igang like etter hans død i 1030 og fortsatte til reformasjonen i 1530. Mye av trafikken gikk over Dovrefjell.
Pilegrimsleden er dag merket fra Oslo langs gamle pilegrimsstier frem til Nidaros.
Turen over fjellet.
Pilegrimsleia
Det er ingen som vet når denne leden først ble tatt i bruk, men den har antakelig blitt brukt så lenge det har vært folk i landet. Snorres Kongesaga forteller at Harald Hårfagre (850-933) kom over her med en stor hær på slutten av 800-tallet. Snorre forteller; "Nå samlet de to frendene en stor hær og drog avsted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda (Oppdal) der, lot han alle menn drepe og bygda brenne".
Pilegrimsferdene til Nidaros startet i 1030 da Olav den hellige ble drept og pågikk til ca 1536. Dronning Margretha av Danmark vart gift med Håkon Magnusson den 09.04. 1363 10 år gammel, og fòr over fjellet til Nidaros i 1381. Jul Feltman 1734 skriver "foor Dronningen med sit Følge wild paa Dofrefield i et taaget Wejr og kom endelig ned gjennem en Dal imellom Rise og Lo, som derfor endnu kaldes Dronning-Dalen". Fjellposten 23.02 1907 "Den ældste vei over Dovrefjeld gik fra Gautaaen (søndenfor Hjerkinn), øst om Knutshø, fremover Risberget og ned til Rise."
Turforslag
X Dag 1. Ca. 5 timer.
Vi starter tidlig fra parkeringsplassen i Vårstigen. Herfra går turen opp Vårstigen, over Finnshøa til Finnssjøen og videre til Ryphusseter hvor vi overnatter i seterfjøset som er ombygd til overnatting. Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid, måtte en krysse elven ni ganger på ni kilometer nord for Kongsvoll. Et område hvor en måtte vade over elva tre ganger på en kilometer, heter ennå Vavegen.
Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Flere steder var Vårstigen så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Bratt var den også.
Den var fra først av beregnet for gående og ridende, og da Christian V dro over her i 1685, måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i 1704, var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i 1733 i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen: "Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore."
I 1853 stod det ferdig en helårsvei sprengt ut langs elva, og fra da av ble Vårstigen brukt stort sett bare som setervei. Da Aasmund Olavsson Vinje gikk over Dovrefjell sju år senere, valgte han Vårstigen for å oppleve den beryktede gammelveien. Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse ferder og nifse opplevelser for konger, hærførere, pilgrimer og andre veifarende er utallige. Aasmund Olavsson Vinje gikk Vårstigen i 1860 og beskrev den skrøpelige vegen slik i "ferdaminni fraa Sumaren 1860": "Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa".
Landskapet i Drivdalen er storslått. Særlig er utsikten fra Tingsvaet - Vårstigens høyeste punkt og gammel tingplass hvor Opplendinger og Trøndere møttes for å diskutere saker som opptok dem. Etter all sannsynlighet var det her Aasmund Olavsson Vinje i 1860 skrev diktet - Her er så vent, eg kan meg grøta.
Vårstigen er 6 Km lang og ligger innenfor Drivdalen landskapsvernområde. Den kalkholdige og mineralrike berggrunnen gir grunnlag for et unikt planteliv med et stort antall sjeldne planter. Her er også spor etter seterdrift og annen bosetning. Først på 1900 tallet var det en kort men hektisk gruvedrift her, og man kan se flere tufter etter brakker og boliger fra den tiden. Ovenfor Drivstusætra finnes også en gruvegang som kan besøkes om man tar en avstikker fra stien.
Litt nord for Drivstusætra forlater vi Vårstigen og tar oss sakte opp mot Vårstigsætrene. I dette området er det flere oldtidsminner, blant annet to gravhauger, den største ca.8.5m i diameter og synes å ha hatt mura gravkammer. Fra Døliseter i Einunndalen er lignende funn datert til 600-åra. Her kommer vi inn på den "originale" pilegrimsleden som kommer fra østsiden av Knutshøene. Herfra går turen i lett fjellterreng nordover langs Vårstigåa til Finnssjøen hvor det blir kafferast.
Øst for Vårstigåa ser vi nå Drotningedalen etter Dronning Margretha som for over fjellet til Nidaros i 1381. Her svinger vi av leden og går ned til Ryphusseter for å overnatte.
X Dag 2. Ca. 6 timer.
Etter en god natt søvn går vi inn på fjellet mot Finnsjøen igjen. Fra Finnssjøen går vi langs Almanranden til Ristjønna hvor vi raster litt igjen.
På Almanranden, sør for Langfonna, går veien ca. 10m fra en stor gravhaug fra 800-åra. En mengde småfunn tyder på en primitiv busetning her oppe en gang. Litt nord for Ristjønna kommer vi til turens høyeste punkt (1390moh) og vi får en fantastisk utsikt over Vinstradalen og Drivdalen mot Oppdal og Trollheimen.
Herfra går det utfor bakke og et stykke nede i fjellsida passerer vi et gammelt kromskjerp som var i drift 1917-1918 (første verdenskrig) hvor det ble tatt ut Kromitt som skulle brukes til å forsterke geværløp med. Malmen ble fraktet med hest til Berkåk stasjon hvor den ligger den dag i dag som fyllmasse. Krigen tok slutt før de klarte å fylle en toglast og ingen hadde bruk for malmen. Av et 20 talls forskjellige mineraler som er funnet her kan vi nevne Artinitt, Jimthompsonitt og Nesquehonitt, alle sjeldne mineraler. Fjellposten. 4.7.1917: "Nokre mann har no begyndt prøvedrift i Svartholgruven, som ligg attafor Rise, nedst i Vinstradalen."
Vinstradalen er av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag utpekt som et kulturlandskap med nasjonal verdi og er klassifisert som svært verdifull med 1.prioritet. Dalen er en sørgående sidedal til Drivdalen og er en trang V-dal med bratte dalsider og med en Canyon i dalens nordende. Sætrene ligger enkeltvis eller i små klynger innover hele dalen. Selve dalen ligger i fjellbjørkeskog, mens Vetlvonin innerst i dalen ligger i lågfjellet.
Geologisk består Vinstradalen for det meste av kambrosilurske bergarter, med glimmerskifer og grønnstein som de mest dominerende. Begge gir næringsrikt jordsmonn med god mineralsammensetning. På turens siste del ved garden Trengen passerer vi et gammelt gravfelt fra ca. år 400 eller eldre. I Trengenområdet er det en lokalitet med Svartkurle som er en truet planteart. Herfra kan vi se over dalen til garden Lo som Håkon Håkonson kjøpte og bygde kongsgard, veitslehall og kapell i ca. 1260. Svett og sliten kommer vi så frem til Driva Kro og Steinsenter hvor vi får dusje, spise og slappe av litt. Her blir det mulighet til å lære litt mer om bergarter og mineraler.
Mulige opplevelser under vandringen over fjellet:
X Flora og fauna
Dovrefjell Nasjonalpark, Knutshøene, Drivdalen og Vinstradalen er internasjonalt kjent for sitt rike plante- og dyreliv. Den kalkholdige fjellgrunnen gir næring til et vell av arter. Sjeldne planter som Dovrefjellvalmue, Reinrose, Mogop, Oppdalssildre og Norsk malurt trives godt her. Flere sjeldne planter har overlevd siste istid og må regnes som Nasjonalskatter.
På Dovrefjell finner vi Europas best bevarte villreinstamme, men Kongen på Dovrefjell er Moskusen. Det er gjort funn av bein som viser at det levde moskus her i forhistorisk tid, og i 1932 ble 10 dyr gjeninnført fra Grønland. Det er også mulig å få et glimt av en fjellrev eller jerv som holder til her. Av fugler som er mulig å få se på Dovrefjell kan vi nevne fjellrype, fjellvåk og Kongeørn.
X Geologi Drivdalen er en stor forkastning som deler bergartene i to hoveddeler. Østsiden består i hovedsak av kalkrike grønnsteiner som gir grunnlag for det rike plantelivet, mens vestsiden består av eldre kvartsrike gneiser og skifere. I disse fjella er det registrert ca. 115 forskjellige mineraler, noen av dem svært sjeldne. På turen over fjellet passerer vi et gammelt krom-skjerp fra først på 1900 tallet som det blir mulig å se nærmere på. Det vil også bli mulig å se spor etter istiden i form av morener og jettegryter.
Tekst: Sigmund Rise
God Tur!
