Vinstradalen

Beskrivelse av området:

Vinstradalen er en sørgående sidedal til Drivdalen.

Dalen er en trang V-dal utformet av elva Vinstra med bratte dalsider og med en Canyon i dalens nordende. Sætrene ligger enkeltvis eller i små klynger innover hele dalen. Selve dalen ligger i fjellbjørkeskog, mens Vetlvonin innerst i dalen ligger i lågfjellet (ca.1300moh).

Deler av Vinstradalen er viktig for villreinen og i våtmarksområdet ved Elgsjøen hekker flere våtmarksfugler. Det er stor variasjon i kulturmarkstyper i dalen, fra gamle slåtteløkkjer, åpne beitebakker til hagemarkskog av bjørk.

Vinstradalen tilhører det botanisk rikeste fjellområdene i Skandinavia, som strekker seg fra Sissihø til Knutshøene. Her finnes en rekke intressante plantegeografiske arter som Snøsoleie, Blindurt, Gullrublom, Alperublom, Dubbestarr, Snømure, Fjellnøkleblom, Blåmjelt, Reinmjelt, Dovrerublom, Fjellveronika, Gullmyrklegg og mange flere. I Trengenområdet er det en lokalitet med Svartkurle som er en truet art.

Når det gjelder seterdrift finnes her mange kulturminner som 3-delte seterbuer og jordfjøs, steinfjøs og fjøs med spesiell lafteteknikk som kan være svært gamle. Her finnes også tufter etter gamle hus, som på Berteplassen som var en husmannsplass. Innerst i dalen heter det Drotningdalen etter Dronning Margrete av Danmark som reiste over her i 1381 og inne på Risberget går den gamle pilgrimsleden til Nidaros som var forbindelsen mellom sør og nord i landet.

I nedre del av dalen finner vi mange spor etter kalkbrenning, trolig fra slutten av 1700-tallet og fram til ca. 1900. Kalkstein ble brent og lesket til sement som ble brukt til fjøsmurer. Funn av pilspisser og lignende viser at det har vært aktivitet flere tusen år tilbake.

Geologisk består Vinstradalen for det meste av kambrosilurske bergarter, med glimmerskifer og grønnstein som de mest dominerende. Begge gir næringsrikt jordsmonn med god mineralsammensetning. Morenen er sammenhengende innover dalen og rundt Melia. Det er funnet et stort antall mineraler i Vinstradalen, mange av dem er sjeldne. Av disse kan nevnes Artinitt, Daviditt, Diopsid, Grüneritt, Hexahydritt Malachitt, Nesquehonitt, Rutil, Uvarovitt, og Vesuvianitt. Vinstradalen er forøvrig eneste funnsted for mineralet Artinitt i Norge.

Mineraler: Aktinolitt, Andraditt*, Aragonitt*, Calcitt (Marmor), Cupritt*,Daviditt*, Diopsid*, Dolomitt*, Epidot, Fluoritt, Grossular*, Grüneritt*, Magnetitt, Malachitt-krystaller, Pyritt, Pyrolusitt, Pyrrhotitt, Rutil, Tremolitt, Uvarovitt*, Vesuvianitt*.

Svarthölhaugan Kartblad Nr: 1519-IV Koordinat: 328-291 Beskrivelse: Kromittskjerp i serpentinitt

Mineraler: Antigoritt, Aragonitt*, Artinitt*, Baumitt?*, Brucitt*, Calsitt, Chromitt, Clinochlor* (Kämmereritt?), Dolomitt*, Hexahydritt*, Hydromagnesitt*, Jimthompsonitt*, Magnesitt, Magnetitt, Nesquehonitt*, Phlogopitt*, Kobber, Krysotil*, Lizarditt, Talk, Tremolitt.

Fjellposten.(Lokalavis) 4.7.1917 Notis gruvedrift: "Nokre mann har no begyndt prøvedrift i Svartholgruven, som ligg attafor Rise, nedst i Vinstradalen." Her er det et Kromittskjerp fra 1917-19 (første verdenskrig) hvor det ble tatt ut Kromitt som skulle brukes til å forsterke geværløp med. Malmen ble fraktet med hest til Berkåk stasjon hvor den ligger den dag i dag som fyllmasse. Krigen tok slutt før de klarte å fylle en toglast og ingen hadde bruk for malmen.

Kalkovnen: Fjellposten 21.12.1906 "Bagenfor Rise er fjeldet kalksten. Nu brændes ikke meget kalk." Dette tyder på at drifta var så godt som slutt i 1906. Når det starta er usikkert men antagelig en gang på 1700-tallet. Ovnen er muret i tre sider og er firkantet med åpen front.

Kalkbrudd: Det største kalkbruddet befinner seg sør for Trengssætra, og steinen ble fraktet med hest fram til ovnen.

Mølla: Vi vet ikke når mølla ble bygd, men den ble antagelig nedlagt i ca.1912. Her kan en se tydelig spor etter veien ned til elva. I elva er det rester etter muren som mølla stod på. Litt lenger opp ser vi hvor inntaket og rørgata har vært.

Kraftstasjonen: I Fjellposten juli 1910 står det om en befaring i Vinstra med tanke på kraftverk. Det var Torvald Kolstad som stod for byggingen for han trengte kraft til en mølle. Det ser ut til at verket stod ferdig ved årskiftet 1912-13. Huset står der den dag i dag, men trenger oppussing. Det finnes også rester etter rørgate med metallrør, men det mest interessante er en ledemur med grøft for vannet fra elva og ca. 100m nedover før vannet ble ledet i rør.

Gravfeltet på Rise: Fra ca. år 400 eller eldre.

Pilgrimsleia. Det er ingen som vet når denne leden først ble tatt i bruk, men den har antakelig blitt brukt så lenge det har vært folk i landet. Snorres Kongesaga forteller at Harald Hårfagre (850-933) kom over her med en stor hær på slutten av 800-tallet. "Nå samlet de to frendene en stor hær og drog avsted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda (Oppdal) der, lot han alle menn drepe og bygda brenne".

Pilgrimsferdene starta etter 1030 da Olav den hellige ble drept og pågikk til ca 1536. Dronning Margretha av Danmark vart gift med Håkon Magnusson den 09.04-1363, 10 år gammel, og for over fjellet til Nidaros i 1381. Jul Feltman 1734 skriver "foor Dronningen med sit Følge wild paa Dofrefield i et taaget Wejr og kom endelig ned gjennem en Dal imellom Rise og Lo, som derfor endnu kaldes Dronning-Dalen". Fjellposten 23.02 1907 "Den ældste vei over Dovrefjeld gik fra Gautaaen (søndenfor Hjerkinn), øst om Knutshø, fremover Risberget og ned til Rise. Saaledes er det, at saa mange oldsager er fundet ovenfor Trengen. Ingebrigt Iaf. Rise har jo fundet og beriget videnskabsselskabet med en hel del."

I Vårstigen området er det flere oltidsminner, blant annet to gravhauger, den største ca. 8.5m i diameter og synes å ha hatt mura gravkammer. Fra Døliseter i Einunndalen er lignende funn datert til 600-åra.

På Allmannranden, sør for Langfonna, ca. 300m NV for sprenbekktjernet på et lite platå går Pilegrimsleden ca. 10m fra en stor gravhaug (ca. 3m) fra 600- 800-åra. Haugen er sterkt rasert. Haugen ble i 1929 restaurert av Drivdalen Ungdomslag, og det ble ved Ola J. Rise nedlagt en beretning om hva den hadde inneholdt (Oppdalsboka II side 38 og 76-77). ”En mengde småfunn (33 pilspisser, 4 ildstål, 1 sledekrok, 2 syler, 1 rembeslag, biter av et par heiner, 2 knivblad, 1 skolpjern, 2 nåler av jern, et par lysterspisser, 1 celt, 1 munnbitt, en perle av kleberstein og en av rav) tyder på en primitiv busetning her oppe en gang”. Funnene tyder på jakt og fangstsamfunn. Høyden over havet (1300m) tyder på at dette dreide seg om en gård som ble bygget som en tidlig form for skysstasjon. Her oppe omkom Håkon Magnusson (Toresfostre) bror av Sigurd og Eystein under rypejakt i 1180.

Jernbanebrua: Jernbanen sto ferdig i 1921. Fjellposten 17.01.1912 "TILBUD paa stenkjøring til bro over Vinstra, mottas paa Dovrebanens nordre dels 4de avdelings kontor paa Rise, hvor nærmere underretning faaes. Wilse."

Eldhuset på Trenga: På Trengen står murene av et gammelt eldhus. Vi vet ikke sikkert hvor gammelt det er men det er sagt at det er samme type og alder som et eldhus som stod på Kongsvoll og som ble brent av Svenskene i 1718. Det er også sagt at det er samme mann som har bygd de to eldhusa, og det var samme eier på Kongsvoll og Trenga den gangen. Dette tyder på at Eldhuset var bygd en gang på 1600-tallet. Det finnes fortsatt noe treverk som muligens kan dateres.

Kongsgard: Håkon Håkonson kjøpte garden Lo og bygde kongsgard, veitslehall og kapell der i ca. 1260. Elgsjølægeret ble anlagt av Magnus Håkonson (Lagabøte) i 1270. Midt på Hjerkinnhø sto en grensestolpe. Ved denne var det også reist en pyramide. Her skal det være en innskripsjon: 19. juni 1685 etter Kong Christian Qvintus.

Vinstradalen er av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag utpekt som et kulturlandskap med nasjonal verdi og er klassifisert som svært verdifull med 1.prioritet.

God tur! Kjør pent.

Litt om Vinstradalen